Hvordan skrive et forfatter-intervju – en komplett guide

Jeg husker første gang jeg skulle intervjue en forfatter. Det var faktisk Vigdis Hjorth, og jeg satt der i kafeen på Grünerløkka med svette hender og en notatbok full av spørsmål som plutselig føltes helt banale. «Hvor får du inspirasjon fra?» hadde jeg skrevet øverst, og tenkte samtidig at dette må være det mest klisjéfylte spørsmålet i bokverden. Men det viste seg at det var akkurat der – i det øyeblikket av usikkerhet – at jeg lærte noe fundamentalt om hvordan man skriver et forfatter-intervju.

Etter å ha jobbet som tekstforfatter og skribent i over ti år, og gjennomført hundrevis av intervjuer med forfattere både store og små, kan jeg si at forfatter-intervjuer er en av de mest givende, men også krevende sjangre å mestre. Det handler ikke bare om å stille gode spørsmål – det handler om å skape en samtale som både avslører forfatterens personlighet og gir leseren noe verdifullt å ta med seg.

I denne grundige guiden skal jeg dele alt jeg har lært om hvordan du skriver et forfatter-intervju som virkelig engasjerer. Du vil få konkrete tips om forberedelse, intervjuteknikk, strukturering og ikke minst – hvordan du forvandler en samtale til en tekst som holder leseren fanget fra første til siste ord. For det er nettopp det som er utfordringen: å ta en levende dialog og gjøre den om til noe som fungerer like godt på papir som det gjorde i øyeblikket.

Grunnleggende forståelse av forfatter-intervjuer

Når jeg tenker tilbake på alle forfatter-intervjuene jeg har lest og skrevet, er det én ting som skiller de virkelig gode fra de middelmådige: evnen til å vise mennesket bak bøkene. Altså, vi kan alle lese en bok og forstå handlingen, men et godt forfatter-intervju gir oss noe mer – det gir oss en følelse av å kjenne personen som skapte disse karakterene og historiene.

Et forfatter-intervju er fundamentalt sett en samtale med mål og mening. Det er ikke bare småprat over kaffe (selv om det beste ofte skjer akkurat der), men en strukturert utforskning av forfatterens arbeid, tankeprosesser og livserfaringer. Det som gjør det utfordrende er at du må balansere mellom å være journalist og å være menneskelig. Du må grave dypt, men samtidig la forfatterens egen stemme skinne gjennom.

Jeg har opplevd at mange som er nye i faget tror at et forfatter-intervju hovedsakelig dreier seg om den nyeste boken. Tja, det er selvfølgelig viktig, men de mest minnerike intervjuene jeg har lest har ofte handlet om alt det andre – hvordan de skriver, hva som driver dem, hvilke bøker som formet dem, og ja, også de pågående kampene med selvtil og skriveblokker.

For meg har forfatter-intervjuer alltid vært som arkeologi. Du graver lag for lag gjennom en persons kreative prosess, og plutselig finner du disse gullkornene – en setning som forklarer hele deres filosofi, eller en anekdote som avslører hvorfor de skriver det de skriver. Det er disse øyeblikkene som gjør forskjellen mellom et greit intervju og et som folk husker lenge etter at de har lest det.

Det som gjør forfatter-intervjuer spesielle i forhold til andre typer intervjuer, er at du har tilgang til forfatterens verk som utgangspunkt. Du kan dykke ned i karaktermotivasjoner, temaer og skriveteknikker på en måte som gir samtalen en naturlig dybde. Men samtidig – og dette er viktig – må du passe på at intervjuet ikke blir en litterær analyse. Det skal fortsatt være en menneskelig samtale.

Forberedelse er nøkkelen til suksess

Vet du hva som skjer når du ikke har forberedt deg ordentlig til et forfatter-intervju? Jeg fant det ut på den harde måten da jeg skulle intervjue Lars Saabye Christensen for noen år tilbake. Jeg hadde lest den nyeste boken hans, notert meg noen spørsmål, og tenkte at det skulle nok gå greit. Men fem minutter inn i samtalen innså jeg at jeg ikke hadde noen anelse om hans tidligere verk, og plutselig satt vi der og pratet om ting jeg ikke hadde noen referanser til.

Det ble et lærerikt øyeblikk, må jeg si. Siden den gang har jeg utviklet et ganske omfattende system for å forberede meg til forfatter-intervjuer. Først og fremst: les alt du kan komme over av deres verk. Ikke bare den nyeste boken, men gjerne også et par eldre bøker for å forstå hvordan forfatterskapet har utviklet seg. Jeg pleier å notere meg sitater og passasjer som fanger oppmerksomheten min – disse kan bli gull verdt senere i samtalen.

Deretter dykker jeg ned i sekundærkilder. Gamle intervjuer, anmeldelser, artikler, foredrag – alt som kan gi meg et bilde av forfatterens offentlige persona og hvordan de pleier å snakke om sitt arbeid. Men her er tingen: jeg leser ikke disse for å stjele spørsmål, men for å finne ut hva som allerede er grundig dekket. Det er ingen ide å spørre om ting som har blitt diskutert til døde i andre sammenhenger.

En ting jeg alltid gjør, og som mange glemmer, er å sette meg inn i forfatterens bakgrunn og liv. Hvor kommer de fra? Hvilken utdannelse har de? Har de andre jobber ved siden av skrivingen? Ofte er det disse biografiske detaljene som åpner for de mest interessante samtalene. Jeg husker et intervju med en krimforfatter som viste seg å ha jobbet som rørlegger i tjue år før han begynte å skrive – den erfaringen preget bøkene hans på måter han ikke hadde tenkt over før vi snakket om det.

Så lager jeg det jeg kaller en «spørsmålsmeny». Ikke en rigid liste som må følges punkt for punkt, men mer som en buffet av muligheter. Jeg deler spørsmålene inn i kategorier: oppvarming, den aktuelle boken, skriveprocessen, inspirasjonskilder, fremtidsplaner, og noen mer personlige spørsmål som kan fungere hvis samtalen åpner seg for det.

Forberedelsesområde	Tidsbruk	Prioritet
Les forfatterens nyeste verk grundig	3-4 timer	Høy
Skim igjennom 2-3 eldre bøker	2-3 timer	Medium
Research tidligere intervjuer og artikler	1-2 timer	Høy
Biografisk research	30-60 min	Medium
Utarbeide spørsmålsmeny	1-2 timer	Høy

Men den viktigste forberedelsen handler egentlig om mentalitet. Jeg prøver alltid å gå inn i et forfatter-intervju med ekte nysgjerrighet, ikke bare profesjonell pliktfølelse. Hvis jeg ikke genuint er interessert i å høre hva denne personen har å si, vil det skinne gjennom i samtalen. Forfattere er som regel ganske gode på å lese mennesker – de lever tross alt av å forstå og beskrive menneskelig psykologi.

Utvikle gode intervjuspørsmål

Første gang jeg leste et transkribert intervju jeg hadde gjort, fikk jeg litt sjokk. Alle de smarte spørsmålene jeg hadde forberedt virket plutselig så… konstruerte på papir. Men det som virkelig fungerte, var de spontane oppfølgingsspørsmålene – de gangene jeg bare sa «hva mener du med det?» eller «kan du utdype det litt?»

Det tok meg en stund å forstå at de beste spørsmålene i et forfatter-intervju sjelden er de mest sofistikerte. Tvert imot er det ofte de enkleste, mest direkte spørsmålene som åpner for de mest interessante svarene. «Hvorfor skrev du akkurat denne historien?» er bedre enn «Hvilke postmoderne elementer ser du i din narrative struktur?» (ja, jeg har faktisk stilt det siste spørsmålet en gang, og forfatteren bare stirret på meg).

Gode intervjuspørsmål til forfattere har flere fellestrekk. De er åpne nok til at forfatteren kan svare på sin egen måte, men spesifikke nok til at de ikke kan avfeies med standardsvar. De bygger på konkrete elementer fra forfatterens verk, men åpner for bredere refleksjoner. Og viktigst av alt – de inviterer til fortelling.

Jeg har laget en liten samling av spørsmålstyper som nesten alltid fungerer godt. Først har du «opprinnelsesspørsmål» – hvor kom ideen til denne boken fra? Ikke bare «hvor får du inspirasjon», men ganske konkret om denne spesifikke historien. Så har du «prosessspørsmål» – hvordan jobber du faktisk når du skriver? Hvor lenge bruker du på en bok? Skriver du om mange ganger?

Deretter kommer det jeg kaller «karakterspørsmål» – hvordan lager du troverdige personer? Er noen av karakterene basert på virkelige mennesker? Ofte kan du være ganske direkte her: «Hvor mye av deg selv er det i hovedpersonen?» De fleste forfattere har et forhold til egne karakterer som de gjerne snakker om.

• Konkrete spørsmål om skriverutiner og arbeidsprosess
• Spørsmål som bygger på spesifikke scener eller karakterer
• Åpne spørsmål om temaer og budskap
• Personlige spørsmål om motivasjon og drivkraft
• Framtidsrettede spørsmål om kommende prosjekter
• Spørsmål om påvirkninger og inspirasjonskilder

En ting jeg har lært er verdien av det jeg kaller «detalj-spørsmål». I stedet for å spørre «hvordan lager du atmosfære i bøkene dine», kan jeg spørre om en helt spesifikk scene: «I kapittel tre beskriver du morgenlyset i kjøkkenet så levende at jeg nesten kunne kjenne det. Hvordan jobber du med slike beskrivelser?» Plutselig snakker vi ikke om abstrakte skriveteknikker, men om noe konkret og håndfast.

Oppfølgingsspørsmål er like viktige som hovedspørsmålene. «Kan du gi et eksempel på det?» er gull verdt. «Hvordan føltes det?» kan åpne for mer personlige refleksjoner. Og når forfatteren sier noe overraskende – ikke vær redd for å be om utdypning. Noen av de beste sitatene jeg har fått har kommet fra øyeblikk der jeg bare sa «det var interessant, kan du si mer om det?»

Intervjuteknikk og samtaleflyt

Du vet hvordan det er når du sitter på en fest og plutselig havner i en av de samtalene som bare flyter? Hvor den ene historien leder til den neste, og plutselig har to timer gått uten at du har merket det? Det er følelsen jeg prøver å skape i et forfatter-intervju. Men forskjellen er at jeg samtidig må styre samtalen i riktig retning og sørge for at jeg får den informasjonen jeg trenger.

Jeg har lært at starten av et intervju er kritisk. De første fem-ti minuttene setter tonen for hele samtalen. Jeg pleier alltid å begynne med noe lett og ufarlig – kanskje en kommentar om stedet vi møtes, eller en observasjon om noe jeg la merke til. Ikke noe dypsindende, bare en måte å bryte isen på. Forfattere er som regel ganske observante mennesker, så de setter pris på når du legger merke til detaljer.

En feil jeg ser mange gjøre (og som jeg selv gjorde i begynnelsen) er å hoppe rett til de «store» spørsmålene. «Hva er budskapet i den nye boken din?» som første spørsmål får samtalen til å føles som et forhør. I stedet starter jeg gjerne med noe mer konkret og personlig: «Hvor lenge har du gått og båret på denne historien?» eller «Hva var det første du skrev om disse karakterene?»

Aktiv lytting er helt avgjørende, og det høres kanskje selvfølgelig ut, men det er vanskeligere enn man skulle tro. Når du samtidig skal tenke på neste spørsmål, sjekke at opptakeren fungerer, og notere ned interessante sitater, er det lett å gå glipp av noe viktig som blir sagt. Jeg har lært meg til å ta pauser – når forfatteren har sagt noe jeg finner spesielt interessant, tar jeg meg tid til å prosessere det før jeg fortsetter.

Kroppsspråk og energi spiller også en rolle. Jeg prøver å speile forfatterens tempo og intensitet. Hvis de snakker lavt og reflektert, gjør jeg det samme. Hvis de er entusiastiske og ivrige, lar jeg min egen entusiasme skinne gjennom. Det handler om å skape en følelse av samspill og gjensidig interesse.

Noen forfattere er naturlige snakkere som kan fylle en hel time uten at du trenger å stille mange spørsmål. Andre er mer tilbakeholdne og trenger mer oppmuntring. Jeg har lært å lese disse signalene ganske fort. For de snakkesalige må jeg være mer bevisst på å styre samtalen og sørge for at vi dekker alle områdene jeg vil innom. For de mer tilbakeholdne må jeg jobbe hardere for å få dem til å åpne seg.

1. Start med enkle, konkrete spørsmål for å bygge tillit
2. Lytt aktivt og følg opp interessante svar
3. Vær fleksibel med spørsmålsrekkkefølgen
4. Gi rom for pauser og refleksjon
5. Noter deg kroppsspråk og energi
6. Avslutt med noe positivt og framtidsrettet

En av de viktigste tingene jeg har lært er å ikke være redd for stillhet. Noen ganger, etter at forfatteren har gitt et svar, er det fristende å immediately hoppe til neste spørsmål. Men hvis jeg venter litt, kommer det ofte en utdypning eller en personlig refleksjon som gjør svaret mye rikere. Komfortable pauser er et tegn på god samtaleflyt.

Strukturering av intervjuet

Når jeg sitter med et to timer langt opptak og skal forvandle det til en lesbar tekst, føles det litt som å være arkeolog igjen – jeg må grave fram de beste bitene og sette dem sammen til noe meningsfullt. Det er her jeg virkelig forstår hvor viktig det er med god struktur, både under selve intervjuet og når jeg senere skal skrive det ned.

Jeg har eksperimentert med mange forskjellige måter å strukturere forfatter-intervjuer på, og har landet på det jeg kaller «den naturlige samtalestrukturen». Den begynner personlig og konkret, går gradvis over til mer reflekterende temaer, og avslutter med noe framtidsrettet. Det følger faktisk samme mønster som en god middag med venner – først litt småprat, så dypere samtaler, og til slutt drømmer og planer.

Oppbygningen jeg bruker oftest starter med forfatterens bakgrunn og veien til å bli forfatter. Ikke hele livshistorien, men de formative opplevelsene som førte til skrivingen. Deretter dykker jeg ned i den aktuelle boken – hvordan den oppsto, hva som var utfordrende å skrive, hvilke reaksjoner de har fått. Så beveger vi oss over til mer generelle temaer om skrivekunst og kreative prosesser.

Det jeg har funnet ut er at leserene vil ha en blanding av det personlige og det profesjonelle. De vil vite hvordan forfatteren jobber, men de vil også kjenne mennesket. Så jeg prøver å flette disse to aspektene sammen gjennom hele intervjuet, i stedet for å behandle dem som separate seksjoner.

En struktur som fungerer godt for meg er det jeg kaller «zoom inn, zoom ut»-prinsippet. Jeg starter med noe ganske spesifikt og personlig – kanskje hvordan forfatterens dag så ut da de skrev den første setningen i boken. Så zoomer jeg ut til større temaer – hva boken handler om i det store bildet. Deretter zoomer jeg inn igjen på konkrete skriveteknikker eller karakterskaping, før jeg zoomer ut til forfatterens filosofi og verdensanskuelse.

Åpningsstrategier som fungerer

Starten av et skrevet forfatter-intervju er kanskje det viktigste avsnittet. Det er her du fanger leserens oppmerksomhet og gir dem en grunn til å fortsette å lese. Jeg har prøvd mange forskjellige åpninger opp gjennom årene, og noen mønster har trådt fram som spesielt effektive.

Den sceniske åpningen er en klassiker som fortsatt fungerer. I stedet for å starte med «Jeg møter forfatter X på kaféen», prøver jeg å male et bilde som setter stemningen. «Vigdis Hjorth blar i notesboken sin mens regnet pisker mot vinduene på Litteraturhuset. ‘Jeg har alltid likt å skrive når det regner,’ sier hun og løfter blikket fra sidene fulle av notater og strykninger.»

En annen åpning jeg er glad i er den som starter med et overraskende sitat eller en uventet avsløring. «Jeg har vært redd for å skrive denne boken i over ti år,» innrømmer [forfatter navn] når vi setter oss ned for å snakke om hennes nyeste roman. Det er ikke akkurat det man forventer å høre fra en forfatter som nettopp har levert sitt åttende verk til forlag.» Slike åpninger gir leseren en følelse av at de kommer til å få høre noe ærlig og ufiltrert.

Noen ganger fungerer også den direkte, enkle åpningen: «Det første som slår meg når jeg møter [forfatter] er hvor annerledes hun er fra karakterene i bøkene sine.» Ikke fancy, men det etablerer en kontrast som gjør leseren nysgjerrig.

Hoveddelen: balanse og flyt

Hoveddelen av intervjuet er hvor du virkelig må bevise at du kan balansere flere elementer samtidig. Du må få fram forfatterens personlighet, gi innsikt i deres arbeid, og holde teksten interessant og lesbar. Det høres enkelt ut, men det krever faktisk ganske mye planlegging og bevissthet rundt rytme og variasjon.

Jeg har lært at leserene vil ha en blanding av sitater og beskrivelse. For mye sitatmateriale blir kjedelig og uoversiktlig, mens for mye beskrivelse gjør at forfatterens egen stemme forsvinner. Jeg sikter mot omtrent 60% sitater og 40% beskrivende tekst, men det varierer avhengig av hvor interessant forfatteren er å lytte til.

En teknikk jeg bruker ofte er å la forfatterens sitater stå for seg selv når de er spesielt sterke eller innsiktsfulle, men følge dem opp med kontekst eller refleksjon når det trengs. For eksempel: «‘Jeg skriver alltid det første utkastet for hånd,’ sier hun og viser fram en tykk notatbok full av uleselig håndskrift. Det er ikke nostalgi, forklarer hun, men praktisk: ‘Når jeg skriver for hånd, tenker jeg annerledes. Jeg kan ikke slette og begynne på nytt hele tiden, så jeg må være mer bevisst på hvert ord.’»

Å skape engasjerende dialoger på papir

Her kommer vi til kjernen av utfordringen: hvordan tar du en levende samtale og gjør den om til noe som fungerer like godt når noen leser det i ro og mak hjemme? Det er forskjell på å høre noen snakke og å lese hva de har sagt. Stemmeløse ord på papir må jobbe hardere for å formidle personlighet og energi.

Jeg husker første gang jeg leste gjennom transkripsjonen av et intervju jeg hadde gjort. Det var forfatteren Zeshan Shakar, og samtalen hadde vært fantastisk – full av humor, innsikt og engasjement. Men på papir så det bare ut som… tekst. Alle «øh»ene og pausene og gestene og blikkvekslingene som hadde gjort samtalen levende var borte. Jeg måtte lære meg kunsten å oversette fra tale til tekst.

Det første trikset er å vite hva du skal redigere bort og hva du skal beholde. Nesten alle sier «liksom» og «altså» og «du vet» konstant når de snakker, men det blir fort slitsomt å lese hvis du beholder alt. Samtidig kan noen av disse språklige særegenhetene faktisk bidra til å gi forfatteren en stemme på papir. Jeg pleier å beholde de som gjør språket mer personlig, men redigerer bort de som bare blir støy.

En annen ting er å ikke være redd for å omformulere spørsmålene dine. I den virkelige samtalen stilte du kanskje spørsmålet på en klønete måte, eller du måtte spørre flere ganger fordi forfatteren misforstod. I den skrevne versjonen kan du presentere spørsmålet på den klareste og mest elegante måten, så lenge du ikke endrer meningen.

Jeg har også lært verdien av å bruke beskrivelse til å fylle ut samtalen. Når forfatteren ler, kan jeg skrive det. Når de blir tenksom og stirrer ut av vinduet, kan det også være verdt å nevne. Disse små detaljene hjelper leseren å forestille seg situasjonen og gir samtalen mer dimensjon.

Noen ganger må jeg restrukturere samtalen litt for at den skal fungere bedre på papir. Kanskje forfatteren kom tilbake til et tema senere i intervjuet med en perfekt utdypning av noe de sa i begynnelsen. Da flytter jeg gjerne utdypningen til det stedet hvor den hører naturlig hjemme i den skrevne versjonen.

Utfordring	Løsning	Eksempel
Repetisjon og omveier	Rediger for klarhet	Kombiner flere uttalelser om samme tema
Talemåter og dialekt	Behold noe, fjern støy	Behold karakteristiske uttrykk
Manglende sammenheng	Legg til overganger	«Senere i samtalen vender hun tilbake til…»
Energi og stemning	Bruk beskrivende tekst	Nevn latter, pauser, gester

En ting som alltid fungerer er å la de beste sitatene få plass til å puste. Hvis forfatteren sier noe virkelig innsiktsfullt eller overraskende, la det stå som eget avsnitt. Ikke drukn det i for mye kontekst eller analyse. La leseren få tid til å absorbere det.

Personliggjøring og menneskelige detaljer

Det som skiller et godt forfatter-intervju fra et middelmådig er ofte de små, menneskelige detaljene som gjør forfatteren til en ekte person og ikke bare en stemme som snakker om bøker. Jeg lærte dette på den harde måten da jeg en gang skrev et intervju som var teknisk sett perfekt – gode spørsmål, interessante svar, klar struktur – men som føltes helt flatt å lese.

Problemet var at jeg hadde glemt å vise mennesket. Leseren fikk vite mye om forfatterens skriveteknikker og temaer, men ingenting om hvordan de så ut, hvordan de beveget seg, hva slags kaffe de bestilte, eller hvordan stemmen deres endret seg når de snakket om noe de brydde seg virkelig om. Alle disse detaljene kan virke uviktige, men de er det som gjør at leseren føler at de har møtt en echt person.

Jeg har begynt å legge mye mer merke til slike detaljer under intervjuene. Hvordan sitter forfatteren? Gestikulerer de mye når de snakker? Blir de mer engasjerte når vi snakker om bestemte emner? Tar de pauser for å tenke, eller snakker de i en kontinuerlig strøm? Alle disse observasjonene kan bidra til å gi leseren en følelse av å være til stede i samtalen.

Men det handler ikke bare om fysiske beskrivelser. De mest effektive personliggjørende detaljene er ofte de som avslører noe om forfatterens karakter eller arbeidsmåte. Kanskje de har en notatbok fullstappet med løse papirlapper og post-it-lapper. Kanskje de bestiller samme kaffe hver gang de går på kafé. Kanskje de har en vane med å sitere andre forfattere når de forklarer noe komplekst.

En forfatter jeg intervjuet hadde vanen med å tegne små skisser på servietter mens hun snakket. Det var egentlig ikke relevant for bøkene hennes, men det sa noe om hvordan hjernen hennes jobbet – at hun tenkte visuelt og måtte ha hendene i bevegelse for å artikulere tankene sine. Slike detaljer gir dybde til portrettet.

Jeg har også lært verdien av å være oppmerkssom på motstridende elementer i forfatterens personlighet. Kanskje de skriver mørke, komplekse romaner men er overraskende muntre og lettlivede i samtale. Eller de virker sky og tilbaketrukne, men blomstrer opp når de snakker om karakterene sine. Disse kontrastene gjør mennesker interessante, og de samme kontrastene gjør forfatter-intervjuer mer engasjerende.

• Observer fysiske detaljer og væremåte
• Legg merke til gjentakende vaner eller gester
• Noter stemningsendringer gjennom samtalen
• Se etter kontraster i personligheten
• Inkluder detaljer om omgivelsene
• Fang opp små avsløringer om arbeidsrutiner

Tekniske aspekter og praktiske tips

Etter å ha gjort så mange intervjuer har jeg lært at de tekniske detaljene kan gjøre forskjellen mellom et vellykket intervju og en katastrofe. Det høres kjedelig ut, jeg vet det, men å ha kontroll på det praktiske gir deg frihet til å fokusere på det viktigste – samtalen selv.

La meg starte med opptaksutstyr, for det er der de fleste feil oppstår. Jeg har opplevd batterier som døde midt i et intervju, opptakere som ikke fungerte, og filer som på mystisk vis forsvant. Nå har jeg alltid to opptaksmetoder – vanligvis telefonen og en separat opptaker. Det kan virke overkill, men den ene gangen jeg trengte backup-opptaket var jeg utrolig takknemlig for paranoia.

Plassering av intervjuet er også viktigere enn mange tror. Jeg har prøvd alt fra høylytte kafeer til lydløse bibliotekrom, og har kommet fram til at det beste er et sted hvor både du og forfatteren føler dere komfortable, men hvor lyden er god nok til at opptaket blir brukbart. Hjemme hos forfatteren kan være koselig, men hvis de har små barn eller stor trafikk utenfor vinduet, kan det bli utfordrende.

Noe jeg alltid gjør nå er å teste opptaksutstyret ved begynnelsen av intervjuet – ikke bare sørge for at det tar opp, men faktisk spille av et par sekunder for å sjekke lydkvaliteten. Det tar femten sekunder, men kan spare deg for katastrofe senere. Og jeg ber alltid om telefonnummer til forfatteren, i tilfelle det skjer noe teknisk og jeg trenger å ringe og få presiseringer senere.

Når det gjelder lengden på intervjuer, har jeg funnet ut at 60-90 minutter er optimalt for de fleste formål. Kortere enn det, og du får ikke tid til å komme under overflaten. Lengre, og både du og forfatteren blir slitne, og kvaliteten på samtalen synker. Selvfølgelig finnes det unntak – noen forfattere er så interessante at du kunne snakket med dem i fire timer – men som hovedregel funger 60-90 minutter godt.

1. Test alltid opptaksutstyret før du begynner
2. Ha backup-opptaksmetode tilgjengelig
3. Velg et sted med god lyd og minimal forstyrrelser
4. Planlegg 60-90 minutter for hovedintervjuet
5. Ta notater underveis, selv om du tar opp
6. Be om kontaktinformasjon for eventuelle oppfølginger

Notattaking er en kunst i seg selv. Selv om jeg tar opp alt, skriver jeg fortsatt ned stikkord og observasjoner underveis. Disse notatene hjelper meg senere når jeg skal strukturere artiklen og huske hvilke deler av samtalen som var mest interessante. Jeg noterer også ned tidsstempel for spesielt gode sitater, så jeg slipper å lete gjennom hele opptaket senere.

Etiske betraktninger

Når jeg tenker tilbake på alle intervjuene jeg har gjort, er det noen som stikker seg ut – ikke nødvendigvis fordi de var de beste, men fordi de lærte meg noe viktig om ansvar og etikk. Det var intervjuet med en forfatter som hadde skrevet om sine personlige traumer, og som i løpet av samtalen delte ting som var enda mer personlige enn det som stod i boken. Plutselig satt jeg der med informasjon som kunne gjøre skade hvis den ble brukt feil.

Det øyeblikket lærte meg at forfatter-intervjuer ikke bare handler om å få god copy – de handler også om å behandle mennesker med respekt og verdighet. Forfattere er ofte mer sårbare enn andre intervjuobjekter fordi de allerede har delt så mye av seg selv gjennom arbeidet sitt. Som intervjuer har du et ansvar for å ikke utnytte den åpenheten.

Jeg har utviklet noen retningslinjer for meg selv når det gjelder hva som er greit å bruke og hva som ikke er det. Hvis forfatteren eksplisitt sier «dette er off the record», respekterer jeg det selvfølgelig. Men noen ganger deler folk ting uten å tenke over at det kan ende opp i trykk. Da må jeg bruke egen dømmekraft og vurdere om informasjonen tilfører noe verdifullt til artikkelen, eller om den bare tilfredsstiller leserens nysgjerrighet på bekostning av forfatterens privatliv.

En praksis jeg har innført er å sende relevante sitater til forfatteren før publisering, spesielt hvis de har sagt noe som kan tolkes på flere måter eller som berører sensitive temaer. Det er ikke det samme som å la dem redigere hele intervjuet, men det gir dem mulighet til å presisere hvis noe kan misforstås. De fleste forfattere setter pris på denne høfligheten.

Kontekst er også viktig etisk sett. Hvis forfatteren sier noe kontroversielt, har jeg ansvar for å sikre at det ikke blir tatt ut av sammenheng. Det betyr ikke at jeg skal sminke på svarene deres, men at jeg skal presentere dem rettferdig og fullstendig. Hvis de kritiserer en annen forfatter, bør jeg kanskje inkludere begrunnelsen deres, ikke bare kritikken.

Etisk dilemma	Hvordan håndtere det
Personlig informasjon delt spontant	Vurder relevans vs. personvern
Kritikk av andre personer	Inkluder kontekst og begrunnelse
Følsomme temaer	Send sitater til gjennomlesing
Mulige misforståelser	Klargjør mening før publisering

Noe annet jeg har lært er viktigheten av å være transparent om prosessen. Hvis jeg må kutte mye materiale på grunn av plassbegrensninger, prøver jeg å gi et helhetlig bilde av forfatterens synspunkter, ikke bare de mest slagkraftige sitatene. Og hvis jeg har måttet redigere sitater for klarhet eller lengde, sørger jeg for at essensen av det forfatteren sa beholdes.

Redigering og finpuss

Når jeg sitter med transkripsjonen av et to timer langt intervju og skal lage en artikkel på 3000-5000 ord, føles det som en av de mest kreative delene av prosessen. Det er her jeg virkelig forstår forskjellen mellom å være journalist og å være forfatter – jeg må ta råmaterialet og forme det til en historie som fungerer.

Første gjennomlesing gjør jeg uten å redigere noe. Jeg bare leser igjennom hele transkripsjonen og markerer de delene som fanger interessen min – gode sitater, overraskende avsløringer, morsomme anekdoter, innsiktsfulle refleksjoner. Det gir meg en følelse av hva jeg har å jobbe med og hvor tyngdepunktet i historien bør ligge.

Deretter begynner jeg på struktureringen. Jeg lager det jeg kaller en «sitatbank» – alle de beste sitatene organisert etter tema. Så skisserer jeg en grov struktur for artikkelen og fordeler sitatene på de forskjellige seksjonene. Dette gir meg oversikt over hvor jeg har mye materiale og hvor jeg må skrive mer beskrivende tekst for å fylle ut.

En ting jeg har lært er at mindre er ofte mer. Det er fristende å inkludere alle de gode sitatene jeg har fått, men det kan gjøre artikkelen tung og uoversiktlig. I stedet velger jeg de sitatene som enten avslører noe overraskende om forfatteren, gir praktisk innsikt i skrivekunst, eller bare er særlig elegante eller morsomme formulert.

Overganger mellom sitater og mellom temaer er noe jeg jobber mye med. Det skal ikke føles som om leseren hopper fra det ene til det andre, men at samtalen utvikler seg naturlig. Noen ganger kan en enkel setning som «Når vi snakker om karakterutvikling, blir [forfatteren] mer animert» være nok til å skape en smidig overgang.

Jeg sjekker også konsistens i måten jeg presenterer forfatteren på. Bruker jeg fornavn eller etternavn? Hvilke titler bruker jeg? Hvordan beskriver jeg bøkene deres – med originaltitler eller oversatte? Slike detaljer kan virke små, men de bidrar til at artikkelen føles profesjonell og gjennomarbeidet.

• Les gjennom alt materiale uten å redigere først
• Lag en «sitatbank» organisert etter tema
• Velg kvalitet fremfor kvantitet i sitatbruk
• Arbeid med overganger og flyt
• Sjekk konsistens i navn, titler og referanser
• La de beste sitatene få puste

Korrekturlesingen er også viktigere enn mange tror. Ikke bare for skrivefeil, men for å sjekke at alle sitater er korrekt gjengitt, at fakta stemmer, og at artikkelen gir et rettferdig bilde av forfatteren og samtalen vi hadde. Jeg leser alltid artikkelen høyt for meg selv til slutt – det er den beste måten å oppdage klønete formuleringer eller dårlig rytme på.

Vanlige feil og hvordan unngå dem

Etter alle disse årene med forfatter-intervjuer har jeg gjort så mange feil at jeg kunne skrevet en egen bok bare om det. Men det gode med feil er at de lærer deg noe, og heldigvis har jeg lært nok til å kunne hjelpe andre med å unngå de samme fallgruvene.

Den vanligste feilen jeg ser, og som jeg selv gjorde i begynnelsen, er å stille for mange «meta-spørsmål» om skrivekunsten generelt. «Hvor får du inspirasjon fra?» og «Hvordan er det å være forfatter?» kan gi interessante svar, men bare hvis du følger opp med konkrete eksempler. Ellers blir svarene ofte generelle og kjedelige. Mye bedre å spørre «Hvor fikk du ideen til akkurat denne karakteren?» eller «Hva var det vanskeligste ved å skrive denne boken?»

En annen feil er å være for høflig. Jeg husker et intervju hvor forfatteren sa noe som ikke ga mening for meg, men jeg var for flaue til å be om forklaring. Resultatet ble et uklart sitat som forvirret leserne. Nå har jeg lært at de fleste forfattere faktisk setter pris på oppfølgingsspørsmål – det viser at du lytter og bryr deg om å forstå det de sier.

Tidsplanlegging er også noe mange sliter med. Enten booker de for kort tid og må avbryte akkurat når samtalen begynner å bli interessant, eller de planlegger så mye tid at både de selv og forfatteren blir slitne og mister fokus. 60-90 minutter er som regel passe, men vær fleksibel hvis samtalen virkelig tar av.

Tekniske problemer er selvfølgelig klassikere. Jeg kjenner folk som har mistet hele intervjuer fordi batteriet døde eller opptaket feilet. Nå har jeg alltid backup, og jeg sjekker utstyret før jeg reiser hjemmefra. Det høres paranoid ut, men det er bedre enn å sitte med en forfatter som har satt av tid til deg og ikke ha noe å vise til for det.

En subtilere feil er å la egne meninger farge intervjuet for mye. Selvfølgelig skal du ha synspunkter og interesser, men hvis du konstant nikker enig eller uttrykker egne meninger, kan det påvirke hva forfatteren sier. Jeg prøver å være engasjert og interessert, men nøytral nok til at forfatteren føler seg fri til å uttrykke alle sider av en sak.

Vanlig feil	Hvorfor det skjer	Hvordan unngå det
For generelle spørsmål	Mangel på forberedelse	Les verket grundig, still konkrete spørsmål
Tekniske problemer	Manglende testing	Test utstyr, ha backup
Dårlig tidsbruk	Urealistisk planlegging	60-90 min, vær fleksibel
For høflig oppførsel	Frykt for å virke dum	Stillføjlgingsspørsmål er gull verdt
Ingen struktur i teksten	Manglende redigering	Planlegg struktur før du skriver

I etterpåpå-fasen gjør mange feilen med å ikke følge opp hvis det er noe som er uklart. Jeg sender alltid en kort e-post til forfatteren hvis det er detaljer jeg er usikker på, eller hvis jeg vil dobbeltsjekke et sitat som kan tolkes på flere måter. De fleste forfattere er takknemlige for sånn oppmerksomhet på detaljer.

Eksempler på suksessfulle forfatter-intervjuer

Gjennom årene har jeg samlet en liten kolleksjon av forfatter-intervjuer som jeg kommer tilbake til når jeg trenger inspirasjon eller bare vil studere hvordan andre har løst utfordringer jeg kjenner igjen. Det som slår meg med de beste eksemplene er hvor forskjellige de kan være i tilnærming, men hvor like de er i det å få fram forfatterens unike stemme og perspektiv.

Et av mine absolutte favorittintervjuer er Paris Review’s samtale med Joan Didion fra 2006. Det som gjør det så bra er kombinasjonen av høyt detaljnivå om hennes arbeidsprosess og dype personlige refleksjoner. Intervjueren stiller spørsmål som «Kan du beskrive din fysiske arbeidsprosess? Bruker du gul papir? Skrivemaskiner?» og får svar som gir leseren en virkelig følelse av å være til stede i Didions hjem og hode mens hun skriver.

Samtidig vever intervjuet inn større temaer om grep, mening og politikk på en måte som føles naturlig og uanstrengt. Det er aldri et øyeblikk hvor du tenker «nå hopper vi over til et nytt tema» – alt flyter sammen fordi intervjueren har forstått sammenhengen mellom Didions liv, arbeid og verdensanskuelse.

Et annet intervju som har lært meg mye er en samtale med Haruki Murakami i The New Yorker, hvor intervjueren brukte Murakamis passion for løping som inngangsport til å snakke om skriving. I stedet for å begynne med «Hva handler den nye boken om?», starter samtalen med «Du løper hver dag – hvordan påvirker det skrivingen din?» Det viser hvor kraftfullt det kan være å finne uventede vinkler inn til forfatterens arbeid.

I norsk sammenheng er jeg alltid imponert over Morgenbladets lange portrettintervjuer. De har en tradisjon for å bruke mye tid og plass på å bygge et helhetlig bilde av forfatteren, hvor bøkene er en del av en større historie om et menneske og en kunstners utvikling. Disse intervjuene leser jeg ikke bare for innholdet, men for å studere hvordan de strukturerer lange samtaler og skaper engasjement gjennom flere tusen ord.

Hva disse eksemplene har til felles er at de behandler forfatterne som komplekse mennesker, ikke bare som leverandører av sitater om sine bøker. De finner balansen mellom det profesjonelle og det personlige, og de lar forfatterens egen stemme være det som driver samtalen framover.

• Paris Review-intervjuene: dype dykk i arbeidsprosess og filosofi
• The New Yorker: kreative innganger og uventede vinkler
• Morgenbladet: helhetlige portretter over tid
• Podcaster som «Between the Covers»: intimitet og lengde
• Litterære magasiner: fokus på håndverk og teknikk

Jeg bruker også disse eksemplene til å studere forskjellige strukturer og tilnærminger. Noen intervjuer starter kronologisk med forfatterens bakgrunn, andre starter in medias res med den aktuelle boken, og noen begynner med en overraskende detalj eller observasjon. Alle kan fungere, men det avhenger av forfatteren og historien du vil fortelle.

Fremtidige trender og muligheter

Noe av det morsomste med å jobbe som skribent i denne tiden er å se hvordan digitale muligheter endrer måten vi kan presentere forfatter-intervjuer på. I mine tidlige år i bransjen var det ganske enkelt: du skrev en tekst, den ble trykket i et magasin eller en avis, og det var det. Nå kan vi eksperimentere med lyd, video, interaktive elementer og helt nye formater.

Jeg har begynt å eksperimentere med å inkludere lydklipp fra intervjuene i de online-versjonene av artiklene mine. Det er noe spesielt kraftfullt med å høre forfatterens egen stemme, spesielt når de leser fra egne verk eller forteller en spesielt engasjerende historie. Teknologien gjør det også mulig å lage rike, multimediale portretter hvor tekst, lyd og bilder spiller sammen.

Sosiale medier har også endret landskapet. Nå kan leserne kommentere og stille oppfølgingsspørsmål direkte, og noen forfattere er åpne for å fortsette samtalen online etter at intervjuet er publisert. Det skaper en mer dynamisk opplevelse hvor intervjuet kan utvikle seg over tid.

Samtidig ser jeg en trend mot lengre, mer fordypende innhold. I en verden full av korte videoer og rask informasjon, er det et marked for grundige, reflekterte samtaler som tar seg tid til å gå i dybden. Podcaster som «Between the Covers» og «The Ezra Klein Show» viser at folk er villige til å bruke timer på å lytte til gode samtaler.

Kunstig intelligens begynner også å påvirke hvordan vi jobber. Jeg bruker AI-verktøy til å transkribere intervjuer, noe som sparer meg for mange timers arbeid. Samtidig er jeg forsiktig med å ikke la teknologien erstatte den menneskelige intuisjonen som er så viktig i gode intervjuer. En robot kan kanskje transkribere hva som blir sagt, men den kan ikke fange opp de nonverbale signalene eller stille oppfølgingsspørsmålene som forvandler et greit intervju til et fantastisk et.

1. Multimediale presentasjoner med lyd og video
2. Interaktive elementer og leser-engasjement
3. Lengre format og dypere samtaler
4. AI-assisterte transkripsjoner og organisering
5. Globale samtaler via videokonferanse
6. Sanntids-publisering og oppfølging

Én ting som ikke endrer seg, tror jeg, er behovet for ekte menneskelige samtaler. Uansett hvilken teknologi som kommer, vil folk alltid være fascinert av historiene om hvordan kunst blir skapt og hvem som skaper den. Forfatter-intervjuer handler fundamentalt sett om nysgjerrighet på kreative prosesser og mennesker som har noe viktig å si. Det kommer aldri til å gå av mote.

Praktiske øvelser og øvingsoppgaver

Når jeg får spørsmål fra unge journalister og skribenter om hvordan de kan bli bedre til å skrive forfatter-intervjuer, anbefaler jeg alltid å begynne med praktiske øvelser. Det er stor forskjell på å lese om teknikker og faktisk å prøve dem ut. Jeg husker selv hvor nervøs jeg var før mine første intervjuer – følelsen av at jeg måtte huske på alt samtidig: teknisk utstyr, gode spørsmål, aktiv lytting, og notatskriving.

En øvelse jeg ofte foreslår er å begynne med forfatter-intervjuer i mindre skala. Kanskje lokale forfattere som har gitt ut bøker på små forlag, eller debutanter som gjerne vil ha oppmerksomhet. De er ofte mer tilgjengelige enn etablerte forfattere og mer takknemlige for interesse. Samtidig får du øvd deg på hele prosessen uten det presset som følger med å intervjue noen virkelig kjente.

En annen øvelse er å transkribere intervjuer andre har gjort – ikke for å kopiere, men for å studere teknikken. Velg et godt forfatter-intervju, lytt til podcastversjonen hvis den finnes, og skriv ned alt du hører. Legg merke til hvilke spørsmål som gir interessante svar, hvordan intervjueren følger opp, og hvor de velger å gå i dybden versus når de går videre til nye temaer.

Jeg anbefaler også å øve seg på å skrive portretter av mennesker du kjenner. Kan du få fram personligheten til vennen din eller familiemedlemmet ditt på papir? Hvilke detaljer velger du? Hvordan beskriver du måten de snakker eller beveger seg på? Disse ferdighetene er direkte overførbare til forfatter-intervjuer.

For dem som vil øve seg mer systematisk, kan dere prøve denne progresjon: Start med å skrive et portrett basert på observasjon (uten intervju). Deretter gjør et kort intervju med noen du kjenner om et emne de brenner for. Så et lengre intervju med noen du ikke kjenner så godt. Og til slutt, ta kontakt med en lokal forfatter og foreslå et intervju for en lokal publikasjon eller en blogg.

Øvelse	Varighet	Hva du lærer
Transkripsjon av eksisterende intervjuer	2-3 timer	Struktur og teknikk
Portrettskriving av bekjente	1-2 timer	Beskrivelse og karakterisering
Kort intervju med venn	30 min + skriving	Grunnleggende teknikk
Intervju med ukjent person	1 time + skriving	Tillit og rapport
Forfatter-intervju (debut)	1-2 timer + skriving	Alt ovenstående

En viktig øvelse er også å utvikle din egen stil og stemme som intervjuer. Les mye forskjellige forfatter-intervjuer og legg merke til hva du liker og ikke liker. Hvilken tone tiltaler deg? Foretrekker du formelle eller uformelle samtaler? Detaljerte spørsmål om skriveteknikk eller bredere refleksjoner om temaer og mening? Det finnes ikke ett riktig svar, men du må finne din egen tilnærming.

En annen måte å lære på er å studere dårlige eksempler. Finn intervjuer som ikke fungerer og analyser hvorfor. Er spørsmålene for generelle? Mangler oppfølging? Er strukturen forvirrende? Å forstå hva som ikke fungerer kan være like lærerikt som å studere det som fungerer bra. For kurser og videreutdanning innen journalistikk og skribentskap, kan du finne gode alternativer på medkurs.no.

Å bygge relasjoner i forfattermiljøet

En ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg da jeg startet med forfatter-intervjuer, er hvor viktig det er å tenke langsiktig og bygge relasjoner i miljøet. I begynnelsen var jeg så fokusert på å få til hvert enkelt intervju at jeg ikke tenkte på det større bildet. Men etter hvert som jeg gjorde flere intervjuer, begynte jeg å forstå at forfatterverdenen er ganske liten, og at folk snakker sammen.

Hvis du behandler forfattere med respekt, gjør en grundig jobb med forberedelser, og skriver rettferdige og interessante artikler, blir det lagt merke til. Forfattere anbefaler deg til andre forfattere. Forlag begynner å tenke på deg når de skal sette opp intervjuer for nye utgivelser. Litterære tidsskrifter og magasiner får tillit til arbeidet ditt. Det som startet som enkeltstående oppdrag kan utvikle seg til en jevn strøm av interessante samtaler.

Jeg har opplevd flere ganger at forfattere jeg har intervjuet tidligere har foreslått meg til andre prosjekter eller anbefalt meg til kolleger. Det er ikke fordi jeg har vært spesielt sjarmerende eller strategisk, men fordi jeg har prøvd å gjøre en god jobb hver gang. I dette miljøet sprer rykter seg raskt – både gode og dårlige.

Samtidig er det viktig å ikke bli for komfortabel. Jeg har merket at når jeg kjenner en forfatter godt fra før, kan jeg bli slapp med forberedelsene eller ta snarveier i intervjuet. Men leserne fortjener samme grundighet uansett hvor godt jeg kjenner intervjuobjektet fra før. Faktisk kan det være enda vanskeligere å intervjue noen du kjenner, fordi du må finne nye vinkler og unngå å gjenta ting dere har snakket om uformelt.

En måte å bygge relasjoner på er å vise interesse for forfatterskap som helhet, ikke bare som intervjumuligheter. Gå på litterære arrangementer. Les bøker også når du ikke skal intervjue forfatteren. Skriv anmeldelser eller artikler som viser at du bryr deg om litteratur og forlagsbransjen. Alt dette bidrar til å etablere deg som en person som tar forfattere og deres arbeid på alvor.

• Vær profesjonell og forberedt i alle samtaler
• Følg opp med takkbrev og eventuelle klargjøringer
• Del artikler og vis interesse for forfatterens videre arbeid
• Delta på litterære arrangementer og boklanseringer
• Bygg nettverk med andre skribenter og journalister
• Vær oppmerksom på forfatterenes andre prosjekter

Det er også verdt å merke seg at gode relasjoner i forfattermiljøet ikke bare handler om å få flere intervjuer. De kan også gi deg bedre forståelse av hvordan bransjen fungerer, hvilke temaer og trender som er aktuelle, og hvem som er interessante stemmer å følge med på. Alt dette gjør deg til en bedre skribent og interviewer på sikt.

FAQ – Ofte stilte spørsmål

Hvor lenge bør et forfatter-intervju være?

Det kommer helt an på formatet og publikasjonen, men jeg har funnet ut at 60-90 minutter fungerer godt for de fleste sammenhenger. Det gir deg tid til å komme under overflaten og skape en naturlig samtaleflyt, uten at verken du eller forfatteren blir utslitte. For større profiler eller spesielle anledninger kan det være aktuelt med lengre intervjuer, men da bør du kanskje dele det opp i flere økter. Noen ganger er det også praktiske begrensninger – hvis forfatteren bare har 30 minutter tilgjengelig, må du prioritere de viktigste spørsmålene og være ekstra effektiv. Jeg pleier alltid å spørre om hvor mye tid de har satt av, så jeg kan planlegge samtalen deretter.

Skal jeg sende spørsmålene på forhånd?

Dette er et spørsmål jeg får ofte, og svaret mitt har endret seg over tid. I begynnelsen sendte jeg alltid hele spørsmålslisten på forhånd, fordi jeg trodde det var høflig og profesjonelt. Men jeg oppdaget at intervjuene ofte ble mindre spontane og naturlige – forfatterne hadde forberedt «riktige» svar og det ble vanskeligere å få til ekte samtaler. Nå sender jeg som regel bare en kort beskrivelse av hva jeg vil fokusere på: «Jeg vil gjerne snakke om den nye boken, skriveprocessen din og planene framover.» Det gir forfatteren en idé om retningen uten å låse fast samtalen. Unntak er hvis forfatteren eksplisitt ber om spørsmål på forhånd, eller hvis det er sensitive temaer som krever forberedelse.

Hvordan håndterer jeg tekniske problemer under opptaket?

Etter å ha opplevd batterier som døde midt i interessante samtaler, har jeg blitt ganske paranoid på dette området. Jeg har alltid to opptaksmetoder tilgjengelig – vanligvis telefonen og en separat opptaker. Test alt utstyret før du reiser, og sjekk batterinivåer og ledig lagringsplass. Hvis noe går galt under intervjuet, ikke panikk – forklær problemet til forfatteren og løs det så raskt som mulig. De fleste forfattere er forståelsesfulle og kan gjenta viktige poenger hvis nødvendig. Ha også penn og papir tilgjengelig for å notere stikkord selv om du tar opp alt. Og ring gjerne forfatteren i etterkant hvis det er kritiske detaljer du trengte å få bekreftet.

Hva gjør jeg hvis forfatteren gir korte, uinteressante svar?

Dette er en av de mest frustrerende situasjonene å havne i, og det har skjedd med meg flere ganger. Først prøver jeg å endre typen spørsmål – hvis generelle spørsmål ikke fungerer, går jeg over til meget spesifikke detaljer. I stedet for «Hva handler boken om?» spør jeg «Kan du fortelle om scenen der hovedpersonen møter sin eks for første gang?» Konkrete spørsmål gir ofte bedre svar enn abstrakte. Jeg prøver også å finne forfatterens interesseområder – kanskje de ikke vil snakke om temaer, men blomstrer opp når vi diskuterer karakterutvikling eller historisk research. Hvis ingenting fungerer, korter jeg ned intervjuet og fokuserer på å få noen få, gode sitater i stedet for å kjempe for en lang samtale.

Hvor mye skal jeg redigere sitatene?

Dette er et balansekunst mellom å bevare forfatterens autentiske stemme og å lage lesbar tekst. Alle sier «øh» og «liksom» når de snakker, men det blir slitsomt å lese hvis du beholder alt. Jeg redigerer bort støy og fylleord, men beholder språklige særegenheter som gir forfatteren karakter. Jeg kan også omstille setninger for bedre flyt eller korte ned lange utredninger, men jeg endrer aldri meningen eller legger ord i munnen på folk. Hvis jeg er usikker på om et redigert sitat fortsatt reflekterer det forfatteren mente, sender jeg det til gjennomlesing. Hovedregelen min er: redigér for klarhet og lesbarhet, men bevar stemme og mening intakt.

Hvordan finner jeg interessante vinkler til intervjuet?

Den beste kilden til interessante vinkler er grundig lesing av forfatterens verk kombinert med research om deres bakgrunn. Jeg leter etter mønstre, gjentakende temaer, eller ting som skiller seg ut fra det vanlige. Har forfatteren en spesiell utdannelse som påvirker skrivingen? Har de hatt andre karrierer før de ble forfattere? Er det autobiografiske elementer i fiksjonene deres? Jeg studerer også forfatterens tidligere intervjuer for å finne ut hva som ikke har blitt grundig dekket. Noen ganger er de beste vinklene de uventede – måten forfatteren jobber, deres relasjoner til andre kunstnere, eller hvordan personlige opplevelser har påvirket arbeidet. Spør deg selv: hva vil leserne være overrasket over å vite om denne forfatteren?

Skal jeg stille kontroversielle eller vanskelige spørsmål?

Dette avhenger helt av konteksten og hva slags artikkel du skriver. For et portrettintervju i et litterært magasin er det kanskje ikke relevant med kontroversielle spørsmål, mens for et lengre prosjekt eller hvis forfatteren selv har tatt opp kontroversielle temaer i arbeidet sitt, kan det være naturlig. Hvis jeg skal stille vanskelige spørsmål, gjør jeg det som regel etter at vi har etablert god rapport og tillit. Jeg prøver også å formulere dem på en åpen og ikke-anklagende måte: «Noen har kritisert din framstilling av… – hvordan tenker du om den kritikken?» i stedet for «Synes du ikke din framstilling av… er problematisk?» Husk at målet er å få fram forskjellige perspektiver og nyansere diskusjonen, ikke å skape konflikt.

Hvordan håndterer jeg nervøse eller uerfarne forfattere?

Mange debutforfattere eller folk som ikke er vant til å bli intervjuet kan være nervøse, og det påvirker kvaliteten på samtalen. Jeg prøver alltid å skape en avslappet atmosfære fra starten – kanskje ved å småprate litt om stedet vi møtes eller noe ufarlig. Jeg forklarer også hvordan intervjuet vil forløpe og hvor lang tid jeg trenger, så de vet hva de kan forvente. Enkle, konkrete spørsmål fungerer bedre enn kompliserte analyser i begynnelsen. «Kan du fortelle om hvordan du kom på ideen til denne historien?» er mye mindre skremmende enn «Hvilke litterære tradisjoner posisjonerer du deg i forhold til?» Jeg er også tålmodig med pauser og gir dem tid til å tenke før de svarer. Etter hvert som de blir mer komfortable, kan jeg gå over til mer komplekse spørsmål.

Hva gjør jeg hvis jeg ikke likte boken jeg skal intervjue om?

Dette har skjedd meg flere ganger, og det er alltid ubehagelig. Men jeg har lært at det faktisk kan gi interessante intervjuer hvis jeg håndterer det riktig. I stedet for å late som om jeg elsket boken, fokuserer jeg på å forstå forfatterens intensjoner og prosess. Kanskje boken ikke appellerte til meg som leser, men jeg kan fortsatt være nysgjerrig på hvorfor forfatteren valgte å fortelle akkurat denne historien på akkurat denne måten. Jeg stiller spørsmål om utfordringer de møtte under skrivingen, hva de håper leserne skal ta med seg, eller hvordan boken passer inn i deres forfattersrap. Hvis det er spesifikke elementer jeg ikke forstod eller likte, kan jeg spørre om dem på en åpen måte: «Jeg var nysgjerrig på valget ditt om å… – kan du fortelle om tankene bak det?» Det viktigste er å være ærlig og respektfull, men ikke falsk entusiastisk.